Psykoanalyse: barn og ungdom – tre kasushistorier

Tigerunge

Nina var 3 år da foreldrene søkte hjelp for hennes selvstimulerende atferd og vansker med å sove. Foreldrene beskrev henne som en blid jente med gode evner og mange sterke sider, samtidig som de var bekymret for hennes veslevoksne, pliktoppfyllende og hemmede måte å være på. Det var særlig i barnehagen at den selvstimulerende adferden ble
tydelig. Barnehagen opplevde Nina som selvtilstrekkelig og en som ikke bad om hjelp. Hun lekte mye for seg selv, sa hun helst ville være sammen med mamma, og sa det var ”kjedelig” i barnehagen. Fra første time tok Nina analysen og analytiker i bruk for å uttrykke sine følelser og problemer. Hun spilte ut sine blandede følelser over å ha fått en lillebror et halvt år før. I første time tok Nina ut to babyer og lot mammadukken bære en av dem mens hun sa at mamma bare kunne bære ett barn, ikke to. Så plasserte hun begge babyene i mammaens armer, men den ene falt hele tiden ut av armene hennes og ble skadet og til slutt klemt under huset. I lang tid fremover ble Ni na en liten baby i timene og utviklet en rollelek hvor hun skulle være analytikers eneste baby. Samtidig fremstilte hun analytiker som en forsømmende mor som ikke passet godt nok på henne og hadde andre å ta seg av. Hun reagerte med kraftig fortvilelse og protest ved begynnelsen og slutten av timene og ble en tigerunge som var rasende og bet og slo analytiker når
hun kom inn i rommet. Nina viste at hun opplevde an alysen som et rom hvor hun kunne utfolde
sine følelser og fantasier. Hun kunne etter hvert bearbeide et innestengt raseri som hadde hemmet henne i å utfolde seg og ført til sterk skyldfølelse. Hennes selvstimulerende adferd ble borte og hun utviklet seg til en trygg, sosial jente med
mange venner.

Eva utenfor og isolert

Faren til Eva ringte på vegne av datteren som ønsk et å gå i behandling. Hun var 16 år og ble beskrevet som en begavet og vellykket jente, velfungerende faglig og sosialt, men hadde i den siste tiden blitt gradvis mer innadvendt og isolert. Hun kunne stenge seg inne på rommet sitt og melde seg helt ut av familien. Plutselig kunne hun begynne hun å gråte uten å vite hvorfor. Ifølge faren kunne hun virke trist og deprimert og gi uttrykk for følelser av tomhet. I formuleringen: ”jeg vet ikke hvem jeg er”uttrykte hun en generell mistrivsel og en følelse av meningsløshet. Uten at foreldrene visste det hadde hun skulket skolen og hatt mye fravær. Skoleprestasjonene ble dårligere. Hun sa at hun ikke klarte å konsentrere seg og at hun etter hvert hadde blitt så engstelig for prøver at hun kunne begynne å hyperventilere.

Etter 4 års analyse kunne behandlingen avsluttes med positivt resultat. Det kom frem at savn og tap hadde preget Evas liv da hun var lite barn. Hennes lillesøster som hadde en alvorlig psykisk lidelse, hadde krevd stor oppmerksomhet og
innsats fra hele familien.

Gjennom analysen kunne Eva gradvis legge dette bak seg, og evnen til kontakt og større livsutfoldelse kunne vokse frem. Hun fikk en tryggere følelse av hvem hun var gjennom økt kjennskap til egne følelser og behov, og kunne etter hvert bedre konsentrere seg og lære. Denne endringen av Evas væremåte førte med seg et nytt og bedre samspill i familien. Etter avsluttet analyse ønsket Eva noen samtaler med foreldrene sammen med analytiker der hun ville sette ord
på hvordan hun hadde opplevd situasjonen i familien i de vanskelige årene.

Karl med angst og raseriutbrudd

Mor kom til samtale fordi Karl hadde hatt så mye angst den siste tiden, særlig om kvelden når han skulle sove. Han våknet gjerne med mareritt.

Mor og far skilte lag like etter at Karl ble født.Far har ikke holdt kontakten med Karl siden. 2 år gammel fikk Karl astma og utviklet lett pustevansker og kvelningsfornemmelser når han ble redd. Karl hadde også raseriutbrudd. Da kunne han fysisk gå til angrep på andre, også voksne, og kaste ting omkring seg. Det virket som Karl ville kontrollere alt som foregikk når han og mor var sammen. Mor følte seg nokså hjelpeløs. På skolen ble han lett nærtagende, ”misforstod” situasjoner og kunne angripe andre barn. Læreren var bekymret.

Karl fikk begynne i analyse, og mor hadde regelmessig samtaler med en foreldrearbeider.

Gjennom lek og samtale ble det arbeidet intenst i vel 3 år. Analytiker fikk tidlig i behandlingen merke Karls angst. Han skulle ikke la seg merke med noen ting, men reagerte kraftig ved atskillelser. Han var redd for å miste mor og etter hvert også analytiker. Dessuten var det et savn etter en farsfigur, og et sinne fordi faren hadde sviktet mor og ham. Dette ble alt  mer tydelig i analysen. Han forsøkte å mestre følelsen av savn, at han kjente seg liten og sårbar, ved å gjøre seg usårlig – den som mestret alle situasjoner. På den måten ble hans sårbarhet enda tydeligere. Det var en lang prosess før han kunne gi opp, slippe taket i denne suverene selvtilstrekkeligheten. Karl ble mer åpen, han hadde fått et følelsesmessig rom å tenke i om sine plager. Og han og moren fikk et enklere forhold etter hvert. På skolen fant han seg raskt bedre til rette.

Tilbake til For barn og ungdom

Comments are closed