Barns psykiske problemer: Vokser de det av seg?
Psykoanalytisk behandlingstilbud for barn og ungdom
Barns psykiske problemer kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Det kan være
forbigående problemer med for eksempel søvn, tristhet, angst og uro osv. som barnet kan
vokse i fra. Men i blant forverres vanskelighetene og barnet utvikler vedvarende symptomer.
Det kan også bli vanskelig for dem som er rundt barnet: familien, kamerater, barnehagen
og skolen. Det kan skape skyldfølelse hos foreldre og søsken, som igjen kan anklage seg selv og
andre for vanskeligheter de ikke forstår eller har kunnet gjøre noe med.
Onde sirkler kan brytes med profesjonell hjelp.
Barnets problemer og omgivelsenes uro kan skape en fastlåst situasjon. Det kan føre til
onde sirkler der barnet kan få bekreftet sin opplevelse av at ingen forstår det, og der
foreldrene opplever at de ikke når frem til barnet. Slike onde sirkler kan brytes med
profesjonell hjelp. Familien kan få hjelp til å forstå hvordan barnet tenker ”innerst inne”, og
barnet kan få anledning til å uttrykk seg og derved endre fastlåste mønstre.
forbigående problemer med for eksempel søvn, tristhet, angst og uro osv. som barnet kan
vokse i fra. Men i blant forverres vanskelighetene og barnet utvikler vedvarende symptomer.
Det kan også bli vanskelig for dem som er rundt barnet: familien, kamerater, barnehagen
og skolen. Det kan skape skyldfølelse hos foreldre og søsken, som igjen kan anklage seg selv og
andre for vanskeligheter de ikke forstår eller har kunnet gjøre noe med.
Onde sirkler kan brytes med profesjonell hjelp.
Barnets problemer og omgivelsenes uro kan skape en fastlåst situasjon. Det kan føre til
onde sirkler der barnet kan få bekreftet sin opplevelse av at ingen forstår det, og der
foreldrene opplever at de ikke når frem til barnet. Slike onde sirkler kan brytes med
profesjonell hjelp. Familien kan få hjelp til å forstå hvordan barnet tenker ”innerst inne”, og
barnet kan få anledning til å uttrykk seg og derved endre fastlåste mønstre.
Hva er barneanalyse?
Barneanalyse er en intensiv behandling for barn og ungdom med psykiske plager.
Behandlingen innebærer at barnet møter analytiker
(dvs en lege eller psykolog med spesialisering innenfor barneanalyse)
4 til 5 dager i uken, 45 min hver
gang, oftest over flere år. Barn uttrykker sine tanker og fantasier ikke bare i ord, men
også i handling og lek. Barnet får sin egen skuff med leker og formingsmateriale
til å uttrykke seg med og iscenesette sin indre verden. Barnet kan selv velge
hvordan det vil anvende tiden og det materialet som tilbys i rommet. Uansett hva barnet
velger, er analytiker tilstede og iakttar, lytter og forsøker å forstå hva barnet ønsker å
formidle. Barnet vil etter hvert utforme og fremstille sine fantasier, følelser og tanker
overfor analytiker. Analytiker blir derved en midlertidig betydningsfull person i barnets
liv, og i forholdet til henne eller ham kan barnets problemer komme til syne og bearbeides.
Ved arbeid med ungdom er det som oftest ikke aktuelt med lekemateriale.
De uttrykker seg gjennom samtale og iblant ved å bruke formingsmateriale og tegning.
Det vesentlige arbeidet foregår her som ved barneanalyse gjennom tilknytning til analytiker,
og ved at de får uttrykt sine følelser og fantasier.
Erfaring viser at når barn og ungdom slik kan plassere sine problemer hos
analytiker, vil vanskene ofte avta. En slik umiddelbar bedring tyder ikke nødvendigvis
på at arbeidet er sluttført. Men barnet/ungdommen er underveis, og kan fortsette
på oppklaringsarbeidet i timene sammen med analytiker.
Barnet har behov for kontinuitet og hyppighet i kontakten for å utvikle en så dyp
og tillitsfull relasjon til analytiker som er nødvendig for endring.
Det er derfor viktig med terapitimer flere ganger i uken.
Virkelighet og fantasi
Barn har lett for å blande sammen fantasi og virkelighet, og har derfor vansker
med å tolke sine opplevelser på en realistisk måte. Dette endrer seg først når de har
utviklet klare forestillinger om seg selv og omverdenen. Krokodiller under sengen og
tyver i soverommet blir borte med alderen. Men hos noen barn vil
angsten vedvare. For de som står barnet nær kan det være vanskelig å forstå
hvordan barnet feiltolker sine omgivelser. Dette kan skape onde sirkler som ofte bare
kan brytes med profesjonell hjelp.
Mange foreldre har skyldfølelse når barnet deres har problemer, og er derfor redde for
at behandler vil anklage dem som foreldre. Barnets problem har ofte ikke å gjøre
med hva foreldrene har gjort eller ikke, men snarere med hvordan barnet har
oppfattet eller misoppfattet hendelser og situasjoner. Analysens oppgave vil blant
annet være å hjelpe barnet til å skille ut hva som stammer fra en indre
fantasiverden og hva som kommer fra de ytre omgivelsene slik at barnet skal få et
mer realistisk forhold til omverdenen. I en psykoanalyse kan barnet ”spille ut” sin
indre fantasiverden med alle sin konflikter og dramaer sammen med analytiker.
På den måten bearbeides vanskelige følelser, angsten blir mer begripelig og lettere å håndtere.
Nina Tigerunge
Nina var 3 år da foreldrene søkte hjelp for hennes selvstimulerende atferd og
Vansker med å sove. Foreldrene beskrev henne som en blid jente med gode evner og mange sterke sider,
samtidig som de var bekymret for hennes veslevoksne, pliktoppfyllende og hemmede
måte å være på. Det var særlig i barnehagen at den selvstimulerende adferden ble
tydelig. Barnehagen opplevde Nina som selvtilstrekkelig og en som ikke bad om
hjelp. Hun lekte mye for seg selv, sa hun helst ville være sammen med mamma,
og sa det var ”kjedelig” i barnehagen.
Fra første time tok Nina analysen og analytiker i bruk for å uttrykke sine følelser og
problemer. Hun spilte ut sine blandede følelser over å ha fått en lillebror et halvt
år før. I første time tok Nina ut to babyer og lot mammadukken bære en av dem mens
hun sa at mamma bare kunne bære ett barn, ikke to. Så plasserte hun begge babyene i
mammaens armer, men den ene falt hele tiden ut av armene hennes og ble skadet og til
slutt klemt under huset. I lang tid fremover ble Nina en liten baby i timene og utviklet
en rollelek hvor hun skulle være analytikers eneste baby. Samtidig fremstilte hun
analytiker som en forsømmende mor som ikke passet godt nok på henne og hadde
andre å ta seg av. Hun reagerte med kraftig fortvilelse og protest ved begynnelsen
og slutten av timene og ble en tigerunge som var rasende og bet og slo analytiker når
hun kom inn i rommet. Nina viste at hun opplevde analysen som et rom hvor hun kunne utfolde
sine følelser og fantasier. Hun kunne etter hvert bearbeide et innestengt raseri
som hadde hemmet henne i å utfolde seg og ført til sterk skyldfølelse. Hennes
selvstimulerende adferd ble borte og hun utviklet seg til en trygg, sosial jente med
mange venner.
Eva utenfor og isolert
Faren til Eva ringte på vegne av datteren som ønsket å gå i behandling. Hun var 16 år
og ble beskrevet som en begavet og vellykket jente, velfungerende faglig og sosialt, men
hadde i den siste tiden blitt gradvis mer innadvendt og isolert. Hun kunne stenge seg inne på
rommet sitt og melde seg helt ut av familien. Plutselig kunne hun begynne hun å gråte uten
å vite hvorfor. Ifølge faren kunne hun virke trist og deprimert og gi
uttrykk for følelser av tomhet. I formuleringen: ”jeg vet ikke hvem jeg er”uttrykte hun en
generell mistrivsel og en følelse av meningsløshet. Uten at foreldrene visste det hadde hun
skulket skolen og hatt mye fravær. Skoleprestasjonene ble dårligere.
Hun sa at hun ikke klarte å konsentrere seg og at hun etter hvert hadde blitt så engstelig
for prøver at hun kunne begynne å hyperventilere.
Etter 4 års analyse kunne behandlingen avsluttes med positivt resultat. Det kom frem at
savn og tap hadde preget Evas liv da hun var lite barn. Hennes lillesøster som hadde en alvorlig
psykisk lidelse, hadde krevd stor oppmerksomhet og innsats fra hele familien. Gjennom
analysen kunne Eva gradvis legge dette bak seg, og evnen til kontakt og større livsutfoldelse
kunne vokse frem. Hun fikk en tryggere følelse av hvem hun var gjennom økt kjennskap til egne
følelser og behov, og kunne etter hvert bedre konsentrere seg og lære. Denne endringen av
Evas væremåte førte med seg et nytt og bedre samspill i familien. Etter avsluttet analyse
ønsket Eva noen samtaler med foreldrene sammen med analytiker der hun ville sette ord
på hvordan hun hadde opplevd situasjonen i familien i de vanskelige årene.
Karl med angst og raseriutbrudd
Mor kom til samtale fordi Karl hadde hatt så mye angst den siste tiden, særlig om
kvelden når han skulle sove. Han våknet gjerne med mareritt.
Mor og far skilte lag like etter at Karl ble født. Far har ikke holdt kontakten med Karl siden.
2 år gammel fikk Karl astma og utviklet lett pustevansker og
kvelningsfornemmelser når han ble redd. Karl hadde også raseriutbrudd. Da kunne han
fysisk gå til angrep på andre, også voksne, og kaste ting omkring seg. Det virket som
Karl ville kontrollere alt som foregikk når han og mor var sammen. Mor følte seg nokså
hjelpeløs. På skolen ble han lett nærtagende, ”misforstod” situasjoner og kunne angripe
andre barn. Læreren var bekymret.
Karl fikk begynne i analyse, og mor hadde regelmessig samtaler med en foreldrearbeider.
Gjennom lek og samtale ble det arbeidet intenst i vel 3 år. Analytiker fikk tidlig i behandlingen merke
Karls angst. Han skulle ikke la seg merke med noen ting, men reagerte kraftig ved
atskillelser. Han var redd for å miste mor og etter hvert også analytiker. Dessuten var det
et savn etter en farsfigur, og et sinne fordi faren hadde sviktet mor og ham. Dette ble alt
mer tydelig i analysen. Han forsøkte å mestre følelsen av savn, at han kjente seg liten og sårbar,
ved å gjøre seg usårlig – den som mestret alle situasjoner. På den måten
ble hans sårbarhet enda tydeligere. Det var en lang prosess før han kunne gi opp, slippe
taket i denne suverene selvtilstrekkeligheten. Karl ble mer åpen, han hadde fått et følelsesmessig rom å
tenke i om sine plager. Og han og moren fikk et enklere forhold etter hvert. På skolen
fant han seg raskt bedre til rette.
Hva slags utdannelse har en barne-og ungdoms-
psykoanalytiker?
Barneanalytikere har sin utdannelse fra psykiatrien, og utdannelsen er forbeholdt psykologer og leger.
For å bli barneanalytiker, kreves en ytterligere spesialisering i psykoanalytisk arbeid med
barn og ungdom.
For øyeblikket finnes det 10 analytikere som arbeider med barn og ungdom i psykoanalyse
som alle er i privatpraksis med driftstilskudd. Behandlingen er gratis.
Barne-og ungdoms – analytikere har bred erfaring med barns psykiske vanskeligheter og kan vurdere hva som er
normalt for alderen, eller om det er tegn på at barnet/ungdommen trenger hjelp for å finne ut av sine problemer.
Hvor skal man henvende seg?
Vil du vite mer om psykoanalyse for barn og ungdom, kan du henvende deg til
barneanalytikernes inntakstelefon. Telefon 46935409.
Barneanalyse er en intensiv behandling for barn og ungdom med psykiske plager.
Behandlingen innebærer at barnet møter analytiker
(dvs en lege eller psykolog med spesialisering innenfor barneanalyse)
4 til 5 dager i uken, 45 min hver
gang, oftest over flere år. Barn uttrykker sine tanker og fantasier ikke bare i ord, men
også i handling og lek. Barnet får sin egen skuff med leker og formingsmateriale
til å uttrykke seg med og iscenesette sin indre verden. Barnet kan selv velge
hvordan det vil anvende tiden og det materialet som tilbys i rommet. Uansett hva barnet
velger, er analytiker tilstede og iakttar, lytter og forsøker å forstå hva barnet ønsker å
formidle. Barnet vil etter hvert utforme og fremstille sine fantasier, følelser og tanker
overfor analytiker. Analytiker blir derved en midlertidig betydningsfull person i barnets
liv, og i forholdet til henne eller ham kan barnets problemer komme til syne og bearbeides.
Ved arbeid med ungdom er det som oftest ikke aktuelt med lekemateriale.
De uttrykker seg gjennom samtale og iblant ved å bruke formingsmateriale og tegning.
Det vesentlige arbeidet foregår her som ved barneanalyse gjennom tilknytning til analytiker,
og ved at de får uttrykt sine følelser og fantasier.
Erfaring viser at når barn og ungdom slik kan plassere sine problemer hos
analytiker, vil vanskene ofte avta. En slik umiddelbar bedring tyder ikke nødvendigvis
på at arbeidet er sluttført. Men barnet/ungdommen er underveis, og kan fortsette
på oppklaringsarbeidet i timene sammen med analytiker.
Barnet har behov for kontinuitet og hyppighet i kontakten for å utvikle en så dyp
og tillitsfull relasjon til analytiker som er nødvendig for endring.
Det er derfor viktig med terapitimer flere ganger i uken.
Virkelighet og fantasi
Barn har lett for å blande sammen fantasi og virkelighet, og har derfor vansker
med å tolke sine opplevelser på en realistisk måte. Dette endrer seg først når de har
utviklet klare forestillinger om seg selv og omverdenen. Krokodiller under sengen og
tyver i soverommet blir borte med alderen. Men hos noen barn vil
angsten vedvare. For de som står barnet nær kan det være vanskelig å forstå
hvordan barnet feiltolker sine omgivelser. Dette kan skape onde sirkler som ofte bare
kan brytes med profesjonell hjelp.
Mange foreldre har skyldfølelse når barnet deres har problemer, og er derfor redde for
at behandler vil anklage dem som foreldre. Barnets problem har ofte ikke å gjøre
med hva foreldrene har gjort eller ikke, men snarere med hvordan barnet har
oppfattet eller misoppfattet hendelser og situasjoner. Analysens oppgave vil blant
annet være å hjelpe barnet til å skille ut hva som stammer fra en indre
fantasiverden og hva som kommer fra de ytre omgivelsene slik at barnet skal få et
mer realistisk forhold til omverdenen. I en psykoanalyse kan barnet ”spille ut” sin
indre fantasiverden med alle sin konflikter og dramaer sammen med analytiker.
På den måten bearbeides vanskelige følelser, angsten blir mer begripelig og lettere å håndtere.
Nina Tigerunge
Nina var 3 år da foreldrene søkte hjelp for hennes selvstimulerende atferd og
Vansker med å sove. Foreldrene beskrev henne som en blid jente med gode evner og mange sterke sider,
samtidig som de var bekymret for hennes veslevoksne, pliktoppfyllende og hemmede
måte å være på. Det var særlig i barnehagen at den selvstimulerende adferden ble
tydelig. Barnehagen opplevde Nina som selvtilstrekkelig og en som ikke bad om
hjelp. Hun lekte mye for seg selv, sa hun helst ville være sammen med mamma,
og sa det var ”kjedelig” i barnehagen.
Fra første time tok Nina analysen og analytiker i bruk for å uttrykke sine følelser og
problemer. Hun spilte ut sine blandede følelser over å ha fått en lillebror et halvt
år før. I første time tok Nina ut to babyer og lot mammadukken bære en av dem mens
hun sa at mamma bare kunne bære ett barn, ikke to. Så plasserte hun begge babyene i
mammaens armer, men den ene falt hele tiden ut av armene hennes og ble skadet og til
slutt klemt under huset. I lang tid fremover ble Nina en liten baby i timene og utviklet
en rollelek hvor hun skulle være analytikers eneste baby. Samtidig fremstilte hun
analytiker som en forsømmende mor som ikke passet godt nok på henne og hadde
andre å ta seg av. Hun reagerte med kraftig fortvilelse og protest ved begynnelsen
og slutten av timene og ble en tigerunge som var rasende og bet og slo analytiker når
hun kom inn i rommet. Nina viste at hun opplevde analysen som et rom hvor hun kunne utfolde
sine følelser og fantasier. Hun kunne etter hvert bearbeide et innestengt raseri
som hadde hemmet henne i å utfolde seg og ført til sterk skyldfølelse. Hennes
selvstimulerende adferd ble borte og hun utviklet seg til en trygg, sosial jente med
mange venner.
Eva utenfor og isolert
Faren til Eva ringte på vegne av datteren som ønsket å gå i behandling. Hun var 16 år
og ble beskrevet som en begavet og vellykket jente, velfungerende faglig og sosialt, men
hadde i den siste tiden blitt gradvis mer innadvendt og isolert. Hun kunne stenge seg inne på
rommet sitt og melde seg helt ut av familien. Plutselig kunne hun begynne hun å gråte uten
å vite hvorfor. Ifølge faren kunne hun virke trist og deprimert og gi
uttrykk for følelser av tomhet. I formuleringen: ”jeg vet ikke hvem jeg er”uttrykte hun en
generell mistrivsel og en følelse av meningsløshet. Uten at foreldrene visste det hadde hun
skulket skolen og hatt mye fravær. Skoleprestasjonene ble dårligere.
Hun sa at hun ikke klarte å konsentrere seg og at hun etter hvert hadde blitt så engstelig
for prøver at hun kunne begynne å hyperventilere.
Etter 4 års analyse kunne behandlingen avsluttes med positivt resultat. Det kom frem at
savn og tap hadde preget Evas liv da hun var lite barn. Hennes lillesøster som hadde en alvorlig
psykisk lidelse, hadde krevd stor oppmerksomhet og innsats fra hele familien. Gjennom
analysen kunne Eva gradvis legge dette bak seg, og evnen til kontakt og større livsutfoldelse
kunne vokse frem. Hun fikk en tryggere følelse av hvem hun var gjennom økt kjennskap til egne
følelser og behov, og kunne etter hvert bedre konsentrere seg og lære. Denne endringen av
Evas væremåte førte med seg et nytt og bedre samspill i familien. Etter avsluttet analyse
ønsket Eva noen samtaler med foreldrene sammen med analytiker der hun ville sette ord
på hvordan hun hadde opplevd situasjonen i familien i de vanskelige årene.
Karl med angst og raseriutbrudd
Mor kom til samtale fordi Karl hadde hatt så mye angst den siste tiden, særlig om
kvelden når han skulle sove. Han våknet gjerne med mareritt.
Mor og far skilte lag like etter at Karl ble født. Far har ikke holdt kontakten med Karl siden.
2 år gammel fikk Karl astma og utviklet lett pustevansker og
kvelningsfornemmelser når han ble redd. Karl hadde også raseriutbrudd. Da kunne han
fysisk gå til angrep på andre, også voksne, og kaste ting omkring seg. Det virket som
Karl ville kontrollere alt som foregikk når han og mor var sammen. Mor følte seg nokså
hjelpeløs. På skolen ble han lett nærtagende, ”misforstod” situasjoner og kunne angripe
andre barn. Læreren var bekymret.
Karl fikk begynne i analyse, og mor hadde regelmessig samtaler med en foreldrearbeider.
Gjennom lek og samtale ble det arbeidet intenst i vel 3 år. Analytiker fikk tidlig i behandlingen merke
Karls angst. Han skulle ikke la seg merke med noen ting, men reagerte kraftig ved
atskillelser. Han var redd for å miste mor og etter hvert også analytiker. Dessuten var det
et savn etter en farsfigur, og et sinne fordi faren hadde sviktet mor og ham. Dette ble alt
mer tydelig i analysen. Han forsøkte å mestre følelsen av savn, at han kjente seg liten og sårbar,
ved å gjøre seg usårlig – den som mestret alle situasjoner. På den måten
ble hans sårbarhet enda tydeligere. Det var en lang prosess før han kunne gi opp, slippe
taket i denne suverene selvtilstrekkeligheten. Karl ble mer åpen, han hadde fått et følelsesmessig rom å
tenke i om sine plager. Og han og moren fikk et enklere forhold etter hvert. På skolen
fant han seg raskt bedre til rette.
Hva slags utdannelse har en barne-og ungdoms-
psykoanalytiker?
Barneanalytikere har sin utdannelse fra psykiatrien, og utdannelsen er forbeholdt psykologer og leger.
For å bli barneanalytiker, kreves en ytterligere spesialisering i psykoanalytisk arbeid med
barn og ungdom.
For øyeblikket finnes det 10 analytikere som arbeider med barn og ungdom i psykoanalyse
som alle er i privatpraksis med driftstilskudd. Behandlingen er gratis.
Barne-og ungdoms – analytikere har bred erfaring med barns psykiske vanskeligheter og kan vurdere hva som er
normalt for alderen, eller om det er tegn på at barnet/ungdommen trenger hjelp for å finne ut av sine problemer.
Hvor skal man henvende seg?
Vil du vite mer om psykoanalyse for barn og ungdom, kan du henvende deg til
barneanalytikernes inntakstelefon. Telefon 46935409.